Steintur rundt Jomfrunuten

På en tur rundt Jomfrunuten kan du vandre over gammel havbunn og se sirlig sorterte steinringer.

Fra stasjonen på Finse følger du stien mot Raggsteindalen opp bakken. Kryss elven litt før du møter høyspentmastene, og stopp på den andre siden. Berget ned mot elven er nesten flatt, men ser du nøye etter, kan du se merker etter urgamle bølger i det. Det er ikke elven som har laget merkene. Dette er forsteinet sand og grus fra da havet steg inn over grunnfjellet, for nærmere 550 millioner år siden. Da lå Finse på sørlige breddegrader, kanskje sør for ekvator. Berget du står på var en gang en sydhavsstrand.

Hvis du kikker opp mot Jomfrunuten, kan du se lange tunger av jord, som om skråningen er på vei nedover. Det er den. Tungene ruller sakte fremover, de ruller over jorden foran seg, og vegetasjonen på toppen av dem forsvinner innunder tungen på fremsiden. Tungene oppstår fordi permafrost hindrer vann i å trenge langt ned i bakken. Om sommeren tiner det øverste jordlaget, det blir vått og mykt, og det begynner å sige nedover, over det frosne underlaget.

Gå tilbake til den andre siden av elven, ta av fra stien, og fortsett rundt Jomfrunuten, med kraftledningen til høyre for deg. Du kan ikke se det der du tråkker i vann og myr, men under deg er bakken frosset. Om sommeren tiner det øverste laget, noen steder bare de øverste centimetrene, andre steder flere meter.

På nord- og nordvestsiden av Jomfrunuten vil du se ringer av steiner på bakken, som om noen hadde sortert dem. Hvis du følger nøye med der du går, kan du se slik  strukturmark mange steder i høyfjellet i Norge. Det er permafrosten som skaper disse formasjonene. Det øverste laget av bakken tiner om sommeren og fryser igjen om vinteren. Om sommeren samler det seg vann i det tinede laget, og jord og steiner kan bevege seg. Når tining og frysing gjentar seg år etter år, blir steiner sakte presset opp til overflaten og utover. Ved yttersiden av ringen synker jorden, og over tid blir steinene sortert slik at de største blir liggende ytterst.

Litt lengre borte ligger en diger stein – en flyttblokk. Den ble dumpet der for 9000 år siden, da innlandsisen smeltet bort etter forrige istid.

Fortsett nedover mot Finse. Nede i bakken ligger en annen stor stein. Dette er også en flyttblokk, men i tillegg er det en pløyeblokk. Den pløyer seg nedover bakken i en hastighet av 0,5 centimeter i året, og du kan se plogsporet bak den. Også pløyingen skyldes frysing og tining. Is har større volum enn vann, så når vannet i bakken fryser, utvider den seg og flytter steinblokken utover. Når det øverste laget tiner om sommeren, faller blokken rett ned, litt lengre nede enn året før. Du kan lese mer om pløyeblokken på denne turen: http://www.ut.no/tur/2.14771/.

Kilde: UiB og Naturhistorisk vegbok, Hordaland.